I Åpenbaringens bok er det tatt med brev eller budskaper til «engelen» for hver av de sju menighetene i provinsen Asia. Til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea. Engel betyr budbærer, enten himmelsk eller menneskelig. Her blir sannsynligvis budskapene adressert til lederen for hver av menighetene. I dette studiet skal vi ta for oss det som ble sagt til de fire første av de sju menighetene. Hvert brev blir avsluttet med to oppfordringer: 1) «Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!» 2) «Den som seirer…» Å høre etter det Gud har å si i sitt ord ― samt å seire i kampen som raser mellom det gode og det onde, er helt avgjørende for vår evige skjebne!
I vårt første studie, la vi merke til at Jesus i Åp 1:19 , sa til sin tjener Johannes: «Så skriv det du har sett, det som nå er og det som heretter skal komme.» Som nevnt, ble Johannes vist ting som var aktuelt den gang for hver enkelt menighet. Han ble også vist detaljer om hva som kom til å skje opp i gjennom tidene helt fram til Jesu gjenkomst. Det betyr at mye av det som står i Åpenbaringens bok er historie/fortid sett fra vårt ståsted, og en del hører fortsatt framtiden til.
Brevene inneholder viktige prinsipper og åndelige lærdommer som i høyeste grad gjelder for oss som enkelt individer. Det samme kan sies om de brev Paulus skrev til forskjellige menigheter som er tatt med i NT. Det viser seg også at budskapene til de sju menighetene er spesielle da de også passer som hånd i hanske på hele tidsavsnitt i kristendommens historie! ― Fortid, nåtid og framtid.
EFESOS MENIGHETEN
Først litt historikk. Kolonister fra Hellas gikk i land langs Tyrkias vestkyst ca. 1000 f.Kr. og etablerte en del byer. En av disse var Efesos, som betyr: «Den ønskverdige.» Byen utviklet seg til å bli et betydelig senter for både handel og religion. Den var kjent både for sin skjønnhet og rikdom, og blomstret inntil havnen ble ubrukelig ved at den tettet seg igjen. Da mistet byen sin navlestreng og direkte forbindelse med havet.
Efesos var senter for Cybele-kulten, som dreide seg om den anatloiske fruktbarhetsgudinnen. Etter hvert ble Cybele til Artemis. Da romerne overtok området ble Artemis til Diana. Denne gudinnen tilsvarer Astarte som vi leser om i GT. Artemis/Diana var kjent som «den store mor» eller som «gudenes store mor.» Svært tidlig ble det opprettet en viktig kristen menighet i Efesos. Paulus besøkte byen og skrev også et av sine brev til menigheten som holdt til der. Det sies dessuten at Johannes bodde der de siste årene av sitt liv, og at han døde og ble begravd i Efesos området.
1. a) Hvem er «hjernen» bak brevet til Efesos? Åp 2:1 b) Hvilke «gjerninger» fikk de ros for? Åp 2:2-3
Svar a): «Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier som de sju stjerner i sin høyre hånd, som går omkring de sju lysestaker av gull.»
Svar b): «Jeg vet om dine gjerninger; du har , og du har . Jeg vet også at du kan de . Du har dem som kaller , er det, og du har funnet . Du har holdt ut; du mye for mitt navns skyld og ikke gått trett.»
Merk! Etter det vi har sett tidligere, er det Menneskesønnen, Jesus ― han som har «nøklene til døden og dødsriket» som er «hjernen» bak det som sies til menigheten i Efesos. Han roser menigheten for «arbeid» og «gjerninger» som han setter pris på. Han hadde også gitt oss ros hvis vi opplever det samme som efeserne og reagerer på samme måte. De hadde tålt mye for Jesu navns skyld uten å gå trett. Selv om det ble sagt at de ikke kunne tåle de onde, hadde de holdt ut i motgang. Jesus hadde tidligere sagt hvor viktig det er å holde ut. Se Matt 24:13 :
«Men som ut til , han skal bli . » Det er rett, men ikke lett å« prøve alt» som gir seg ut for å være ekte ― med Bibelen. Det ser vi i 1 Tess 5:20-21 :
«Forakt ikke , men og hold på det .»
Den person eller menighet som gjør dette, møter ofte vanskeligheter. Menigheten i Efesos svarer godt til den kristne tidsperiode som begynte i tiden like etter Jesu himmelfart og varte fram til ca. 100 e.Kr. I disse årene vokste Guds menighet svært fort. Den holdt seg nær til Gud under apostlenes kloke ledelse og omsorg.
2. a) Selv om menigheten i Efesos var trofast og utholdene i prøvelser og vanskeligheter, hadde Herren en irettesettelse til dem. Hva gikk den ut på? Åp 2:4 b) Hva skrev Paulus til menigheten i Efesos nettopp om kjærlighet og enhet? Ef 4:1-5
Svar a): «Men dette har jeg deg, at du har din .»
Svar b): «Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et som er det kall dere har fått. Vær , ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i . Legg vinn på å bevare , i den fred som : Ett , én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp,»
Merk! Jesus vil ha kjærligheten med i bildet når en skal vise trofasthet mot Guds ord i prøvelser. Menigheten i aposteltiden fikk mange formaninger om hva sann kjærlighet er.
3. Hvilket råd fikk menigheten i Efesos? Åp 2:5
Svar: « på hvor du du . Vend og gjør dine gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din — du om.»
Merk! I Åp 1:20 leste vi at «de sju lysestaker er menighetene selv.» Efesos menigheten ville altså bli fjernet, dersom medlemmene ikke var sitt ansvar bevisst ved å tenke tilbake på hvordan det var før de falt ― og så vende om. Her ser vi at et typisk profetisk budskap blir gitt: Vend om!
4. a) Til tross for formaningen fikk Efesos mer ros. For hva? Åp 2:6 b) Hvilket løfte ble gitt til dem som seiret? Åp 2:7
Svar a): «Men den skal du ha, at du gjerninger, selv .»
Svar b): «Den som har ører, hør hva til ! Den som , ham vil jeg la av , som er i .»
Merk! Å hate nikolaittenes gjerninger må ha vært rett når Guds Sønn hater det! Læren til nikolaittene og Bileam hadde mye til felles. Se Åp 2:14-15 . Vi skal komme tilbake til hva deres lære gikk ut på og hva den førte til. Budskapet til Efesos ble avsluttet med et løfte om adgang til Livets tre for «den som seirer.» Bibelen både begynner og avsluttes med å fortelle om Livets tre. Vi skal komme tilbake til dette emnet senere i kurset! Kampen fører i dette tilfelle til: Enten seier, eller nederlag. I denne kampen er det ikke noe som heter: «Uavgjort!»
5. a) Hvem har vi å kjempe mot? Ef 6:10-12 b) Hva sies om dem som ikke tar opp denne kampen? Åp 21:7-8
Svar a): «Til slutt: i Herren, i hans ! Ta på fulle , så dere kan holde mot . For vi har ikke en mot og blod, men mot makter og myndigheter, mot i dette mørke, mot i himmelrommet.»
Svar b): « som , skal få dette i , og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn. Men de , de vantro og vanhellige, de som myrder og som driver hor, trollmenn og og alle , deres plass skal være i sjøen som brenner med og svovel. Det er den .»
SMYRNA MENIGHETEN
Smyrna (som i dag heter Izmir), ble grunnlagt i det tredje århundre f. Kr. Siden fikk byen en svært turbulent historie med beleiringer, krig, massakre, jordskjelv og brann. Av den grunn er det lite igjen av oldtidsminner. Smyrna, som betyr «myrra,» var opprinnelig en svært vakker by. Den ble rasert av et kraftig jordskjelv i 178 e.Kr. og deretter bygd opp igjen av romerne.
6. Hva fikk de som seiret i Smyrna menigheten løfte om? Åp 2:11
Svar: «Den som har ører, hva sier til menighetene! Den som , skal rammes av den .»
Merk! De skulle ikke rammes av «den annen død» som vi nettopp leste om i Åp 21:8. Dette er en endelig og evig død som det ikke er noen oppstandelse fra. Han som har «nøklene til døden og dødsriket» kommer altså ikke til å bruke sine nøkler til fordel for dem som rammes av den annen død. Vi skal komme tilbake til flere detaljer omkring «den annen død» og relaterte emner senere i dette kurset.
7. Hvem kom budskapet til Smyrna menigheten fra, og hva satte han stor pris på hos menigheten der? Åp 2:8-9
Svar: «Skriv til engelen for menigheten i : Dette sier den og den , han som var og er blitt : Jeg om det du har og at du er – og likevel . …»
Merk! Smyrna var et viktig sete for keiser dyrkelsen i Asia provinsen. Et tempel til ære for keiser Tiberius ble bygget der året 26 e.Kr. Etter hvert ble keisertilbedelsen påtvunget borgerne. Budskapet til Smyrna egner seg derfor godt til de som mister sine menneskerettigheter for sin tros skyld. Menigheten i Smyrna fikk kjenne hva det innebar å være trofast på tross av hard motstand. Å 
brenne en liten klype røkelse til ære for Cæsar, ble en prøve på om en var en lojal borger eller ikke. De kristne nektet å gjøre dette. Å være en trofast kristen i en tid med religiøs frihet er én ting, men å holde fast ved sin overbevisning, uten denne friheten, er noe ganske annet! Den kjærlighet og trofasthet til Gud som Smyrna menigheten la for dagen i sin vanskelige prøve, representerer en sann og ekte rikdom!
8. Hvem var ansvarlig for de prøvelsene og lidelsene som ble påført menigheten i Smyrna, og hva førte dette til? Åp 2:9-10
Svar: «…Jeg også at du blir av dem som kaller seg , men er det, for de er . Vær ikke for det du skal ! kommer til å noen av dere i , for at dere skal settes på , og i dager skal dere lide . Vær til , så skal jeg gi deg livets .»
Merk! Vi forstår av dette at menigheten i Smyrna fikk gjennomgå. Dens erfaring gjenspeiler seg også i en kristen tidsepoke. I det 2. århundre ble de kristne i Romerriket utsatt for kraftig forfølgelse. Klimakset ble nådd i en periode som varte i ti år under keiser Diokletian fra 303 til 313 e.Kr. Denne ti-års perioden gjenspeiles i de «ti dager» (hvor hver dag kan representere ett år). Forfølgelsene tok slutt da Konstantin overtok makten i 323 e.Kr. i og med at han selv bekjente seg til sin selvkomponerte form for «kristendom.» I overført betydning kan en si at Smyrna perioden strekker seg fra 100 e.Kr. til 313/323 e.Kr. Satan har hovedansvaret for all forfølgelse mot Guds trofaste barn. Han påvirker sine folk til å utføre svært ondskapsfulle handlinger. Se Ef 2:2 :
«Dere levde på den nåværende vis og lot dere av i , den som nå er virksom i de .»
9. Der var (som vi så i Åp 2:9), noen som var til stor plage i Smyrna. De kalte seg «jøder» uten å være det. Hvem er «rett jøde» og hva får en slik person? Rom 2:28-29
Svar: «Rett er den som er i det , og den omskjærelse skjer ikke i det , på kroppen. er som er i det , og omskåret er den som er omskåret på , ikke etter lovens bokstav, men ved Ånden. Han får sin ros av , ikke av mennesker.»
Merk! Noen dekker sitt hjerte til med et vern som gjør at de er ufølsomme for Guds påvirkning. Hvis Guds Ånd får lov, vil han ta bort det vi dekker vårt hjerte til med, slik at vi kan ta imot det han vil fortelle oss. Slik blir vi «omskåret på hjertet,» og dermed: «rett jøde — i det indre.» Vi blir da nye skapninger, Guds Israel, Abrahams ætt og arvinger i følge løftet. Se Gal 6:15-16 og Gal 3:26-29 .
PERGAMON MENIGHETEN
Akkurat hvordan eller når Pergamon ble grunnlagt, er ikke kjent. Inntil begynnelsen av det 3. århundre f.Kr. var Pergamon en liten fjellby hvis navn betyr: «høyde» eller «opphøyelse.» Byen nådde sitt høydepunkt under Eumenes II (197-159 f.Kr.). Da var Pergamon senter for et velstående og mektig rike. I det 2. århundre e.Kr. hadde byen ca. 120.000 innbyggere. På 1300 tallet fikk byen som ble bygget nedenfor den gamle akropolisen, navnet «Bergama.» Den har nå ca. 60.000 innbyggere.
10. Hvem kom budskapet til Pergamon fra, og hva roser han menigheten der for? Hvorfor? Åp 2:12-13
Svar a): «Skriv til engelen for menigheten i Pergamon: Dette sier som det skarpe : Jeg vet hvor du bor, der hvor har sin . Likevel holder du ved navn. Og du har ikke fornektet på , ikke engang i de dager da , mitt trofaste , ble slått i i deres, der .»
Merk! Vi kjenner igjen ham med det tveeggede sverdet fra Åp 1:16 hvor det står at sverdet kom ut av hans munn. Dette minner om en sammenligning som vi finner i Hebr 4:12-13 :
«For er og virkekraftig og enn noe . Det trenger igjennom til det kløver og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets og . Ingen skapning er skjult for ham. ligger nakent og bart for ham som vi skal stå til for.»
At Pergamon ble betegnet som stedet der «Satan bor» og «har sin trone,» kan forklares med at stedet faktisk var et hovedkvarter for satanisk religion. Etter at perserne hadde inntatt Babylon, gikk presteskapet i bresjen for et opprør mot den okkuperende overmakt. Dette førte til at de ble fordrevet fra Babylon. De flyktet til Lilleasia og gjorde nettopp Pergamon til senter for deres babylonske religionssystem. Babylons religion og mysterier defineres av profeten Jesaja som inspirert av Satan ved å bruke uttrykk som: «Svartekunst og Trolldomsord.» Se Jes 47:1.9-13 . Dette var et religionssystem som de kristne i Pergamon ble utsatt for. Den forsøkte å vinne innpass hos dem, men mange i menigheten stod i mot og ville ikke fornekte troen på deres frelser og Herre — selv når dette kostet dem livet.
Da Pergamon ble lagt inn under Romerriket, ble denne kulten overført til Rom, som da ble det nye hovedsete for dette Satan-inspirerte systemet. Slik ble Pergamon bindeleddet mellom det gamle Babylon og Rom. Dette babylonske religionssystemet hevdet å være bindeleddet mellom himmel og jord. Regenten ble systemets leder, og fikk mange titler som f.eks. «Pontifex Maximus,» som betyr: «Den største brobygger.» Det er ingen hemmelighet at dette er en tittel som paven i Rom har arvet.
11. Det var noe Pergamon menigheten fikk refs for. Hva var det? Åp 2:14-15
Svar: «Men noe har jeg deg: Du har hos deg noen som holder seg til , han som lærte Balak hvordan skulle til , så de spiste avgudsoffer og . Også du har hos deg av , de som holder seg til lære.»
Merk! Bileams lære blir nevnt som en lære som fører til frafall. Nikolaittenes lære (som også ble nevnt som et problem i Efesos), kom i samme kategori. Nikolaittene var en gruppe som hevdet at det var unødvendig å stå imot kjødelige lyster. De mente at Jesus hadde fridd dem ut slik at de ikke trengte å holde Guds bud. Slike synspunkter vant ikke gjenklang hos han med det tveeggede sverdet! Apostelen Peter tok et oppgjør med denne type frafall i 2 Pet 2:13-15 :
«…De er til og skjensel for dere når de spiser sammen med dere og sitter og , nytelsessyke som de er. De er stadig på utkikk etter og kan ikke få nok av . De forfører ubefestede sjeler, og de kan å kare til seg. Under er de! de har veien som går rett fram, og er gått vill. De følger i som , Beors sønn, han som bare hadde syn for den lønn han kunne få for sin .»
12. Hva lovte tilhengerne av Bileams og nikolaittenes lære, ― og hvilken status hadde de i Guds øyne? 2 Pet 2:18-19
Svar: «For de taler ord om ting, og med og de dem som nettopp har sluppet bort fra slike som lever i villfarelse. de, men de er selv av det forfallet. Det en ligger under for, er en også av.»
Merk! Seksuell «legning» og tilfredsstillelse satt i høysetet sammen med andre utskeielser. Dette var deres lokkemidler til frafall. Alt foregikk under et påskudd av kristen frihet! I Bibelen regnes de som drev/driver på med slikt som slaver av moralsk forfall til tross for deres henvisning til Guds nåde. Se Jud 1:4 :
«For det har sneket seg inn visse folk blant dere, mennesker som etter for lengst er bestemt til . De vår Guds så de kan leve et liv, og vår eneste og Herre, .»
Satan forsøkte å ødelegge menigheten i Smyrna (og til en viss grad i Pergamon) gjennom forfølgelse, men forsøket var mislykket! Forfølgelsene førte bare til at de kom enda nærmere Jesus. Men i Pergamon slo Satan om til en annen taktikk. Han infiltrerte kristendommen med falsk lære — med hedenskap. Kompromiss og nære forbindelser til det verdslige ― som kan betegnes som åndelig hor eller utroskap — gjorde menigheten vinglete, uten noen stø kurs.
Det som hendte i Pergamon svarer til skjebnen som preget kristendommen fra Konstantin ble enehersker over øst og vest i 323 til 538 da paven i Rom fikk overherredømmet i vesten.
Romerriket hadde forsøkt å utrydde kristendommen, men flere steder ble det et flertall av kristne. Da var tiden inne for en «ny vri.» Den romerske keiser, Konstantin, lot seg døpe med hele sin uomvendte hær. Det ble populært å være kristen. Mange kristne ble innsatt i offentlige stillinger. «Nikolaitt-kristendom» gjorde sitt inntog i hoff og palass. Keiser Konstantin ville «bygge bro» mellom hedenskap og kristendom! Som et ledd i denne prosessen forfattet han en søndagslov som påbød søndagshelligholdelse til ære for «solens ærverdige dag.» Dette skjedde allerede i året 321 e.Kr. Frafallen kristendom ble den nye statsreligion. I denne tiden ble mange hedenske vaner og lærdommer adoptert av den kristne kirke.
Ikke alle kristne lot seg lokke til dette frafall. Det kan tenkes at navnet Antipas er et fellesnavn for dem. Navnet består av to deler: Anti (som betyr imot) og pas (en form av papas som betyr pave eller far). Altså: «i mot pave.» Er navnet symbolsk, kan det representere dem som stod imot kirkens offisielle lære (med dets ledere i spissen). Dette førte både til lidelse og død.
13. Hvordan avsluttes budskapet gitt til de som var ved å falle i fra troen i Pergamon menigheten? Åp 2:16-17
Svar: « ! Ellers kommer jeg snart over deg og vil dem med som går ut av min . Den som har ører, hva sier til menighetene! Den som , ham vil jeg gi av den skjulte . Og jeg vil gi ham en hvit stein, med et risset inn, et som ingen kjenner uten han som får den.»
Merk! De som ikke vendte om skulle få merke kraften i Guds Ord ― sverdet som kom ut av frelserens munn. Den skjulte manna er også en hentydning til ham, slik vi ser i Joh 6:31-35 :
«Våre fedre spiste i ørkenen, slik det står skrevet: fra himmelen gav han dem å spise.’ svarte: ‘Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses gav dere ikke fra himmelen; det er min Far som gir dere det brød fra himmelen. Guds er det brød som kommer fra og verden .’ Da sa de: ‘Herre, gi oss alltid dette .’ svarte: ‘ er . Den som kommer til , skal ikke , og den som på meg, skal aldri .»
Den som seiret i kampen mot Satan skulle få en hvit stein med et nytt navn risset inn. Navn hadde og har fortsatt ofte en betydning. Det er mulig at det nye navnet svarer til en ny identitet ― til den nye karakter, mål og mening et menneske får når det vender om til Herren. Se 2 Kor 5:17 :
«Derfor, hvis noen er i , er han en . Det gamle er , se, det er blitt .»
TYATIRA MENIGHETEN
Tyatira (som i dag heter Akhisar) ligger inne i landet på flat mark der to daler møtes. Byen ble bygget i 280 f.Kr. av Seleucus, en av Alexanders fire generaler. Byen Tyatira ble bygd som en garnisonsby for å styrke det greske rikets forsvar, men den ga lite inntrykk av styrke, fordi den manglet en naturlig akropolis. Byen utviklet seg etter hvert til å bli et senter for handel og industri. Tyatira ble først og fremst kjent for sine støperier og for sin farging av tøy. Lydia, som «handlet med purpurtøy,» og som var den første til å bli en kristen i Filippi, kom fra denne byen. Se Apg 16:14 . Et stort tempel, bygd til ære for solguden Apollo fikk en framtredende plass i byen. Det er ikke mye igjen av Bibelens Tyatira i vår tid.
14. Hva skulle Johannes skrive innledningsvis til menigheten i Tyatira? Åp 2:18
Svar: «Skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier , han som har som flammende ild og føtter som bronse:»
Merk! Dette er enda en påminning om at Johannes’ Åpenbaring kunne like gjerne fått tittelen: «Jesu Kristi Åpenbaring,» for det er han som er Guds Sønn. Han var og er personlig engasjert i å lede sin menighet på rett vei. Begrunnelsen for at han kalles Guds Sønn ser vi i Luk 1:35 :
«Engelen svarte: ‘Den skal komme over deg, og Den skal overskygge deg. skal også som blir , være og .»
15. Hva sa Guds Sønn til menigheten i Tyatira som ved første øyekast kan virke som ros, men som egentlig ikke er det? Åp 2:19
Svar: «Jeg om dine gjerninger, din og din , din tjeneste og din utholdenhet. Ja, dine gjerninger har dine !»
16. Tyatiras tjeneste og utholdenhet var i en bedre forfatning enn deres kjærlighet og tro! Deres kjærlighet og tro til Gud var i ferd med å glippe. De sa at de elsket Gud, men hva skal sann kjærlighet og tro være preget av ― i følge det vi leser i 1 Joh 5:1-4 ?
Svar: «Enhver som at Jesus er Kristus, er av . Og den som Gud, også det som er av ham. på at vi Guds barn er om vi Gud og . Å Gud å holde . Og er . For alt som er av , over . Og det som har over verden, er vår .»
Merk! Menigheten i Tyatira var ivrig og utholden i sin tjeneste, men som det står i Ordsp 19:2 :
«Selv iver er når vettet mangler, og den som har hastverk, trår .»
Tyatira menigheten hadde begynt å vise tegn på sviktende dømmekraft. Da Guds Sønn påpekte at deres kjærlighet og tro var på vikende front, kunne han like gjerne ha sagt at noe var ved å gå galt med dets uttrykksform. Eller som han hadde sagt til sine disipler i Joh 14:15 :
«Dersom dere , dere .»
17. a) Hvem fikk lov til å «holde på» i Tyatira? Åp 2:20 b) Hva var hun kjent for i Israels historie? (I) 1 Kong 21:25-26 c) 2 Kong 9:7 Jfr. 1 Kong 18:3.13 og 1 Kong 19:1-2 . d) Hvordan gikk det med Guds bud og dermed troen på ham da Jesabel fikk bestemme over Israel? 1 Kong 18:18
Svar a): «Men jeg har dette imot deg, at du lar kvinnen holde på, hun som kaller seg , men som med sin mine til å drive og spise .»
Svar b): «Det har aldri vært en slik konge som . Han solgte seg til å gjøre det som var i øyne, fordi hans kone ham til det. Aller verst bar han seg at da han gav seg til å følge , helt og som amorittene hadde gjort, de som Herren drev for israelittene.»
Svar c): «… Jeg vil ta på for på mine tjenere , alle Herrens som led .»
Svar d): «Elia svarte: ‘Det er ikke jeg som fører over Israel, men og din ætt. For dere har og fulgt Ba’al-gudene.»
Merk! Guds Sønn benytter seg igjen av et dekknavn. Denne gangen «Jesabel.» Slik får han sagt mye med få ord! Dette viser igjen at vi må lese GT for å kunne forstå Åpenbaringen. Jesabel var av hedensk ætt, og hennes religion var hedenskap. Hun hatet at Guds menighet, Israel trodde på sin Gud og at de holdt hans bud. Hun hatet dessuten Guds profeter som hele tiden minnet Israel om nødvendigheten av å tro på sin egen Gud samt å holde hans bud. Hun sørget derfor for at de ble drept.
Krefter som lignet Jesabel var i sving innen Tyatira menigheten. Disse ga seg ut for å tale og handle på Guds vegne slik profetene gjorde. Deres lære lokket Jesu tjenere til å drive «åndelig hor,» [utroskap mot Gud — se Hos 5:3-6 ] og til å «spise avgudsoffer,» [tilbedelse av onde ånder ― se og 1 Kor 10:18-22 ]. En tilbedelse av onde ånder fører alltid bort fra Gud. Se Åp 18:1-8 . Når Guds Ord blir tilsidesatt, og erstattet av hedenske doktriner, dogmer og bud, slik Jesabel gjorde ― da er det ikke Gud, men Satan som taler gjennom sine falske profeter. Da blir Guds sanne profeter forfulgt og ofte drept.
18. a) Hva gav Jesus, Guds Sønn «Jesabel-fraksjonen» i Tyatira tid til å gjøre, ― og hjalp denne tidsfristen? Åp 2:21 b) Hva skulle skje med «Jesabel» og med dem som holdt seg til hennes lære og doktriner? Åp 2:22-23
Svar a): «Jeg har gitt henne til å , men hun ikke seg fra sitt .»
Svar b): «Se, nå jeg henne på , og som driver med , skal komme i stor , dersom de ikke fra gjerninger; og hennes vil jeg la rykke bort. Slik skal alle menighetene få erfare at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder av dere etter det han har .»
Merk! Jesus, Guds Sønn ga dem som falt for «Jesabels» falske lære, tid til å vende om, men de ville ikke. Tidsfristen hjalp ikke. Det skulle komme til å få alvorlige konsekvenser for dem som lot seg lokke til å ta etter hennes frafall.
Tyatira menighetens erfaring minner om et 1260 år langt tidsavsnitt i kirkehistorien. Innen år 538 var den siste motstand mot pavens status som «rettleder for all vranglære» og «alle kjetters dugelige refser,» overvunnet. Fra 538 til 1798 utøvde pavemakten med paven i spissen, nærmest uinnskrenket verdslig (sivil) og religiøs makt. Denne tiden blir ofte kalt «Den mørke middelalder,» ― og ikke uten grunn. Den var preget av et stort åndelig mørke og tørke. Da var det kirken som brukte staten til å forfølge dem som ville være tro mot Gud og hans bud. «Jesabel» i Tyatira fikk lang tid til å omvende seg. ― Det fikk også Pavemakten, (hele 1260 år)! Men omvendelsen uteble. Derfor ble middelalderkirken «kastet på sykeseng» i 1798 da Napoleons menn tok paven til fange og erklærte pavemakten død. Den Romersk kirke (katolsk betyr allmenn og universell) ― «Moderkirken,» fikk anledning til å vende om før dette skjedde ― da Reformasjonen kom på banen, men hun ville ikke.
19. Jesus lot Johannes vite at ikke alle i Tyatira hadde akseptert Jesabels ugudelige lære. Hva sa han til dem? Åp 2:24-25
Svar: «Men dere i Tyatira, alle som ikke følger og ikke har ‘kjent dybder’, som de kaller det – til dere vil jeg si: Jeg legger ikke noen ny på dere. Hold bare på det dere har, inntil kommer.»
Merk! Mange i Tyatira menigheten sviktet ikke sin Herre og Mester. De forble trofast i sin tjeneste for ham. De holdt urokkelig fast på Guds Ord mens «Jesabel» herjet som verst. De fikk erfare hva hennes lære og liv førte til, og kjente effekten av «Satans dybder» på legeme, sjel og sinn. Dette passer også godt på de mange millioner av uskyldige som måtte tåle umennesklige lidelser gjennom hele den mørke middelalder. De ble ofte torturert på de mest grusomme måter og til slutt drept fordi de ― i kirkens øyne var «kjettere.» Valdenserne som forsøkte å finne ly i Alpenes festningsverk mot kirkens raseri, er et av mange strålende eksempler på hva trofasthet mot Gud innebar under særdeles vanskelige kår. Jesus har stor omsorg for hver menighet og for hvert enkelt individ som må lide for sin tro på Bibelens troverdighet. Mange i Tyatira ― og i middelalderen seiret i evighets perspektiv. Vi kan også vinne seier slik de gjorde.
De trofaste i Tyatira er et godt bilde på reformatorer som John Wiclif (1324-1384), Johan Hus (1370-1415), Martin Luther (1483-1546), Ulrich Zwingli (1484-1531), Johan Calvin (1509-1564) og flere med samme ånd som de. De forsøkte å bygge opp igjen det kirken hadde revet ned. Gud la ingen ny byrde på dem.
20. Hvordan avsluttet Jesus sitt budskap til Tyatira menigheten? Åp 2:26-29
Svar: «Den som og til det holder fast på de gjerninger vil dere skal , ham vil jeg gi makt over folkene. Med skal han dem, og som skal de . Den samme har jeg fått av min . Og jeg vil gi ham morgenstjernen. Den som har ører, hør hva sier til !»
Merk! Jernstaven som knuser ble forutsagt allerede på Daniels tid. Se Dan 2:44 .